Den gode, vedvarende samtalen

De siste 10 årene har samspillet mellom barn og voksne i barnehagen vært et stort forskningsfelt. Det forskes mye på samtalen mellom barn og barnehagelærer internasjonalt, og den nye kunnskapen om mekanismene som gjør seg gjeldende, er nyttig i møtet med barna når de undrer seg på verden rundt seg. Hva kjennetegner den gode samtalen mellom barn og voksne i barnehagen?

 

  Hva er det inni stein? Hva er det inni stein? Foto: colourbox.no

 

Ola (5år) setter seg på kne ned mot stubben i skogen og pirker i stubben med en pinne. Et spontant og ivrig «Oi, oi, oi! Kom hit! Se her!!» runger gjennom skogen og påkaller oppmerksomheten til både dyr og mennesker. Både de ansatte og ungene stimler til og tar del i undringen over smellerlarven som bukter seg i Ola sin hånd.

Teksten over er ikke helt ukjent i hverdagen i en barnehage. Barna er ivrige i sin undersøkelse av omgivelsene. Utropene «Se her!» og «Kom hit!» er velkjente og defineres av Fischer og Madsen (2002) som et kjennetegn på opplevelsesfasen, en av de tre oppmerksomhetsfasene. I opplevelsesfasen vier barna sin oppmerksomhet til omgivelsene og påkaller oppmerksomhet hvis de finner noe interessant. Når de setter seg ned, går de inn i undersøkelsesfasen, hvor de undersøker det de finner og ofte beskriver og kommer med sine egne tanker og betraktninger. I disse to første fasene er barna ofte oppslukt i det de ser og undersøker. Fischer og Madsen mener at barna i disse to fasene ikke nødvendigvis er veldig opptatt av faktakunnskap fra de voksne, men mer om å undre seg der og da. Etter hvert melder behovet for å vite mer, og barna begynner å stille en del spørsmål. Barna går da inn i refleksjonsfasen – fasen hvor muligheten for den gode samtalen ligger og venter på å bli tatt tak i av personalet.

Sustained shared thinking ble lansert som begrep etter et stort forskningsprosjekt (Effective Provision of Pre-school Education (EPPE)) i Storbritannia (1) og kan oversettes med den gode vedvarende samtalen. Kjennetegn på denne samtalen:

  • To eller flere personer jobber sammen intellektuelt om å løse et problem, avklare et begrep eller evaluere en aktivitet. Alle må delta i tankearbeidet og det må utvikle og utvide forståelsen til alle deltagerne. Det er en vedvarende, felles tenkning som involverer barn og voksne, der de diskuterer og tenker på problemer eller utfordringer på en seriøs og utviklende måte. (1)
  • Barn kan undersøke og løse problemer med hverandre og med støttende voksne. Dette gjør tenkning og læring dypere, rikere og mer kompleks og skjer når voksne tar seg tid til å involvere seg i barnas læring på en samarbeidende måte, ved å bidra til å forlenge, støtte og veilede barnas tenkning snarere enn å gi umiddelbare svar på barnas spørsmål. Ved å engasjere seg sammen i vedvarende, felles tenkning er læring utfordrende og givende for både barn og voksne. (2)

Nøkkelen til å komme inn i denne type samtale ligger i å lytte etter barns spørsmål. Ofte kan vi høre at barnas spørsmål gjør en dreining fra å være konkrete og ha et stort fokus på den aktuelle situasjonen, til å bli mer prosessorienterte og åpne. Det krever en del tankevirksomhet for et barn å gå fra «den er hard å ta på», «den har seks bein» og «det er mamma’n og det er pappa’n», til «kan fugler spise denne?» og «hvorfor lever den i stubben?». Noen ganger kommer de prosessorienterte spørsmålene der og da, og andre ganger kan spørsmålet komme når barna er tilbake i barnehagen. I disse situasjonene kan konkrete svar stoppe en viktig prosess i å bygge forståelse hos barnet, mens et svar med åpne spørsmål kan være med på å starte en god samtale med høy grad av refleksjon. Videre kan samtaler som støtter «sustained share thinking» involvere følgende:

  • genuin, åpen fram og tilbake-samtale og utforskning
  • kreativ problemløsning i samarbeid
  • at barn får sjansen til å utdype, oppsummere og å gå gjennom ideer
  • at barn får komme med forslag og å undre seg
  • støtte barnas forståelse av hva som blir diskutert
  • summere og reflektere

Noen gode spørsmål som oppmuntrer og utvider slike samtaler inkluderer:

  • «Hva tror du?»
  • «Jeg lurer på hva som ville skje hvis ... ?»
  • «Hvordan vet du det?»
  • «Hvordan kan vi finne ut det?»
  • «Hva mer trenger vi?»
  • «Jeg lurer på hvorfor ... ?»
  • «Hva skjedde da ... ?»
  • «Kan du fortelle meg mer om det?»
  • «Hva annet vet du om ... ?»

En bevissthet rundt hvilken oppmerksomhetsfase barnet befinner seg i og rundt barns spørsmål, er nyttig i søken etter muligheter for en god samtale. Det er ikke alltid lett å ta tak i situasjonene, for de er forskjellige fra gang til gang og situasjonene arter seg forskjellig fra barn til barn. Å være åpen, lyttende, medundrende og interessert vil danne et viktig grunnlag for samtalen. Det kan være en lengre samtale hvor barnet og den voksne er i en slags flytsone. Det kan også være en kort samtale som leder til undersøkelse. Her er en liten praksisfortelling om det sistnevnte:

Jeg sitter i barnehagens uteområde og ser på barna. Så kommer det en gutt fra en annen avdeling bort til meg. Vi sier hei og så setter han seg ned ved siden av meg. Det blir en stillhet mellom oss, og med Forskerfrøkonferansen 2011 friskt i minne, tenker jeg at nå skal jeg ikke si noe mer, men vente og høre hva han har å si. Det er stille en lang stund, men så sier han:

Gutt:                Hva er det inni stein?

Bhg-lærer:      Mm, hva tror du?

G:                    Blader ... eller kvister kanskje,

B:                    Skal vi prøve å finne det ut?

G:                    Hvordan da?

B:                    Knuse noen?

Så går vi for å finne steiner og et egnet sted. Vi finner en stor arbeidsstein, noen små steiner, og en belegningsstein til å knuse med. Vi setter i gang og jeg blir selv overrasket over hvor lett det er å knuse stein. Vi knuser, ser på fargeforskjeller, kjenner på skarpe kanter osv. Vi snakker om det vi ser. Ikke alle steiner er like lette å knuse. Belegningssteinen er rød og går i stykker den også. Et annet barn blir også engasjert i knusingen. Barna finner en melkekartong til å ha de knuste steinene i. Etter å ha knust stein i en halv time spør jeg flere ganger innimellom i samtalen vår: Hva er det inni stein? Men jeg får ikke noe svar. Det er som om han ikke hører at jeg spør. Så glir arbeidet over i andre rutiner og det blir ikke mer knusing.

Dager etter ser jeg gutten og spør:

B:         Husker du hva vi gjorde i går?

G:        Ja, knuste stein

B:         Hva er det inni stein da?

Så får jeg et lite stønn og et litt oppgitt svar: «Åh, det er bare stein inni stein!»

Å ta barns spørsmål på alvor og bruke dette til både samtale og undersøkelse gir masse læring, ikke bare for barnet som spør, men også de andre barna og voksne. Det krever en bevisst pedagog som tar seg tid til å lytte.

  

Referanser/fotnoter 

Fischer, Ulla og Leich Madsen, Bent (2002).Se her!: om barns oppmerksomhet og førskolelærerens rolle.

Thulin, S. (2010). Barns frågor under en naturvetenskapelig aktivitet i förskolan. Nordisk barnehageforskning. 3(1), 27-40

(1) Sylva, K., I. Siraj-Blatchford, B. Taggert, P. Sammons, K. Elliot, and E. Melhuish. 2004.The Effective Provision of Preschool Education (EPPE) Project Technical Paper 12-The Final Report: Effective Preschool Education. London: DfES and Institute of Education, University of London.

(2) The National Quality Standard Professional Learning Program funded by the Australian Government Department of Education, Employment and Workplace Relations.