Nysgjerrighet? Du ser det i blikket!

Barn er nysgjerrige. «Alle» vet hva nysgjerrighet er, og filosofer, psykologer og pedagoger har studert fenomenet i århundrer. Likevel finnes det ingen god definisjon av begrepet nysgjerrighet. I denne teksten ser vi på hva nysgjerrighet egentlig er og hvordan vi kan se at et barn er nysgjerrig.

MaurMats

 

Er det bare spørsmål som viser at barn er nysgjerrige, eller er kroppsspråket like viktig? Ser vi det i blikket? Kan barnehagen stimulere nysgjerrighet og undring slik det står i rammeplanen? Barnehagebarn er nysgjerrige og fulle av spørsmål. Men, ikke alle barn er like nysgjerrige, ikke alle stiller like mange spørsmål og ofte er barn også nysgjerrige på ulike ting. Ofte brukes spørsmål som et mål på barnas nysgjerrighet, men er det så sikkert at man stiller flere spørsmål jo mer nysgjerrig man er?

For å studere barns naturfaglige nysgjerrighet ble vi med barnehager ut på tur i skogen. Der erfarte vi at barna nesten ikke stilte naturvitenskapelige spørsmål. Men: De var aktivt engasjert med naturmateriale, de plukket opp ting, stoppet opp, kikket på og samlet på naturmateriale. Er den interessen disse barna viste et tegn på nysgjerrighet, eller er ikke disse barna nysgjerrige, siden de ikke stiller spørsmål?

 

Se, se! Pinne! Foto: Asbjørn M. Hov Se, se! Pinne! Foto: Asbjørn M. Hov

Hvordan ser vi at et barn er nysgjerrig?

Barn viser sin nysgjerrighet på mange andre måter enn å stille spørsmål. Når vi i vår forskning snakker med pedagoger og andre som er tett knyttet til barnehagene trekker de frem hvordan de kan se på barnas kropp at de er nysgjerrige. Barna kan gjerne lene seg framover, eller strekke hodet mot det de er interessert i. De kan bruke blikket, se ekstra lenge på noe, eller kanskje de bare ser på det samme flere ganger. Kanskje plukker de opp noe, eller tar på noe. Noen hevder også at det heller er eldre barn som stiller spørsmål. Noen ganger er det åpenbart at barn er nysgjerrige, men ikke alltid. Vi vil bruke noen eksempler på opplevelser vi har hatt i barnehager for å utforske dette nærmere.

Like utenfor barnehageporten finner Charles, 2,5 år en meitemark. Alle samler seg rundt den før Charles plukker den opp og tar den med. Han fortsetter å se seg rundt, og når vi kommer frem til lunsjplassen begynner han å lete etter flere meitemarker. Plutselig mister han meitemarken og begynner å gråte, men han blir trøstet når han får hjelp til å finne både den og en til. Etter mye utelek tusler barna tilbake til barnehagen. Det siste vi ser er en liten stuss av meitemarken som stikker ut av votten. På tur neste dag er det en snegle som får sitte i hånden, den tredje dagen er det en larve.

Hvordan kan vi vite om et barn som ser, tar eller vender seg mot noe er nysgjerrig? Vi kan jo ikke vite hva en annen tenker – vi kan bare se det ytre. Men vi vet at av en eller annen grunn fanget meitemarken, sneglen og larven Charles oppmerksomhet. Denne interessen kan være et uttrykk for hans nysgjerrighet. Eller er han glad i å samle på noe, vil han vise omsorg for disse dyrene? Noen dager senere var vi på tur med Charles igjen.

Charles bærer en meitemark i hånden. En liten gruppe stopper ved en haug med jord og sand. Charles graver med den ene hånden, han finner noe, tar det opp og går bevisst til en av pedagogene. Larve, spør han henne. Å, du har funnet et frø med en liten spire, svarer hun. Skal vi plante den? Charles rister på hodet og tar spiren i hånden.

Her er det jo ingen tvil om at Charles er nysgjerrig, han stiller til og med et spørsmål. Det var noe han ville finne ut av. Han ønsket at pedagogen skulle gi han et svar.

Men ofte er vi ikke ute etter svar fra en annen når vi er nysgjerrig. Når vi ser barn med et nysgjerrige kroppsspråk kan de være opptatt av å utforske og finne ut av ting selv. Noen ganger alene, andre ganger sammen med andre barn. Derfor kan det være viktig å gjenkjenne og forstå mer om barns nysgjerrighet og hvordan den kan være så ulik fra barn til barn og fra gang til gang. I neste eksempel er det flere former for nysgjerrighet.

To gutter samler blader og mose, mens en tredje gutt holder en meitemark i hånden. Vi legger mose på sengen hans, sier den ene gutten. De legger ned et blad, tar litt mose på, legger marken oppå og bygger et lite hus til meitemarken. Når de er ferdige, begynner de å rutsje ned fra en haug. Mens dette har pågått har tre jenter testet hvor høyt de kan klatre i en klynge tynne trær, og ikke minst, hvordan de kan komme seg ned igjen.

Her viste gutta omtanke, men viste de også en form for nysgjerrighet? Barns putling kan godt være et utslag av nysgjerrighet, men det kan også de store kroppslige utfordringene, som rutsjing og klatring. De kan være nysgjerrige på hva kroppen klarer eller hvordan treet oppfører seg. Jentene her ser ut til å trekke nysgjerrigheten videre, til utforskning. Hvor høyt kan de klatre? Hva skjer når de klatrer høyt opp i et tre? Slik kan utforskning bli et skritt videre fra nysgjerrighet, at man undersøker mer og prøver å endre noe.

Nysgjerrighet og undring kjennetegner barnehagens aktiviteter og i rammeplanen forventes det at dette ligger til grunn for mye av det faglige arbeidet. Begrepene nysgjerrighet og undring er omtrent like mye brukt i rammeplanen, og det ser ikke ut til å være noe tydelig skille mellom dem når de brukes. I dagligtale og i forskningslitteraturen er det likevel ofte et skille. Du kan undre deg over noe ved å fascineres av at det er slik det er, mens når du er nysgjerrig så ønsker du å finne ut av noe. Slik forbindes gjerne nysgjerrighet med aktiv utforskning og leting etter svar, mens undring beskriver en rolig tenkning og stille utforskning. I hverdagen i barnehagen er det kanskje ikke så viktig å skille mellom nysgjerrighet og undring, men vi tror de kan gjenkjennes på ulike måter, og kanskje bør de også stimuleres på ulike måter. Hvis vi tenker på undring som en indre aktivitet, preget av tanker mer enn ytre utforskning, kan den være enda vanskeligere å kjenne igjen og tolke enn nysgjerrighet.

En gutt og en jente samler meitemark i en bøtte. Jenten tar en og holder den lenge i hånden uten å si noe. Gutten leter videre, jenten smiler for seg selv. En pedagog kommer bort. Det kiler, sier jenten. 

 

Naturen gir varierte sanseinntrykk og erfaringer. Foto: Asbjørn M. Hov Naturen gir varierte sanseinntrykk og erfaringer. Foto: Asbjørn M. Hov

I aktiv utforskning finner både gutten og jenta meitemark, men så blir jenta sittende med en meitemark i hånden. Hun driver ikke lenger med aktiv utforskning, men tenker stille. Det er vanskelig å vite hva hun tenker. Kanskje hun undrer seg over meitemarken og noe ved den, kanskje kjenner hun bare på følelsen av å holde en meitemark i hånden, en form for kroppslig undring, eller kanskje tenker hun på noe helt annet. Mens en utforskning, som kommer fra nysgjerrighet, kan gi deg svar på det du lurer på, kan kanskje undring åpne opp for det du ikke visste at du lurte på. 

Hvordan stimulere barnas nysgjerrighet?

Barnehagene har ikke bare en viktig rolle i forhold til å stimulere barnas nysgjerrighet, de har også et ansvar for å gjøre det. I en undersøkelse vi gjorde med barnehagelærerutdannere (Heggen & Lynngård,  i trykk), kom det frem mange ulike forslag til hvordan man kan få barna mer nysgjerrige. Flere mente at naturen vil gi barna mange sanseinntrykk og varierte utfordringer, og dermed være et stimulerende miljø i forhold til å utvikle barnas nysgjerrighet. I naturen finnes det mye spennende man kan oppdage og undre seg over. Noen ganger er det barna som oppdager noe interessant, andre ganger er det pedagogene. I eksempelet under oppdager en av pedagogen at en jente ser noe interessant, og handler på en måte som gjør at alle barna får delta på det som skjer:

Vi har samlingsstund ute før vi skal spise lunsj. En av pedagogene forteller et eventyr, mens den andre pedagogen følger med på barna. En jente stirrer intenst ned på en liten åpning der en kråke lander. Pedagogen som ikke snakker, følger blikket hennes. Se der kommer kråken og tar skiven vi la ut, sier hun. Pedagogen med eventyret avslutter brått, sier hysj og peker på kråken. Alle barna følger med.

Denne fortellingen inneholder ingen samtaler, men likevel viser den en pedagog med blikk for det som foregår. Pedagogene har en viktig rolle i forhold til å åpne opp for situasjoner som stimulerer barnas nysgjerrighet. Noen ganger opplever man at barna tilsynelatende ikke virker særlig nysgjerrige på det som er rundt dem i naturen, og da kan vi som pedagoger hjelpe dem med dette slik historien under viser.

Vi er på tur i skogen med en barnegruppe og leken de har holdt på med har begynt å dabbe av. Et par barn går litt planløst rundt på området. Pedagogen som er med observerer barna og plutselig utbryter hun høyt «Hvem er med på skattejakt?», før hun setter seg ned ved en gammel trestamme som hun velter. Under kravler det mange småkryp. Flere barn strømmer til og i løpet av noen sekunder ser vi det i blikket. Utforskingen er i gang.

 

Kråka er klar for en matbit. Foto: pixabay.com Kråka er klar for en matbit. Foto: pixabay.com

 

Litteratur

Lindholm, M. (2018). Promoting curiosity? Possibilities and Pitfalls in Science Education. Science and Education. 27:987-1002

Menning, S. F. (2017). Tracing Curiosity with a Value Perspective. Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk, 3(1). 1-16.

Heggen, M. P. & Lynngård, A.M. (kommer) Curious curiosity - Reflections on how ECTE lecturers perceive children’s curiosity. I: Grindheim, L.T., Værum Sørensen, H. & Rekers-Power, A. (Red) Outdoor learning and play: Pedagogical practices and children’s cultural formation. Springer, Cham.