forskerfrø.no blir drifta av Nasjonalt senter for naturfag i opplæringa
    Kontakt oss: forskerfro@naturfagsenteret.no Ansvarleg redaktør: Merethe Frøyland
    Personvernerklæring
    Tilgjengelegheitserklæring
Plantevekst
Det er stor variasjon i livsløpet til frøplanter. Noen planter, som vårskrinneblom, er ettårige. De setter blomster slik at det kan bli pollinering, befruktning og til slutt frø som igjen kan spire til ei ny plante, alt i løpet av ett år! Ettårige planter vokser mest i høyden. Andre planter er toårige (urter), som stemorsblomst og gulrot eller flerårige som våre bar- og løvtrær. De setter blomst eller en samling av blomster det andre året. Skal ei frøplante bli til et stort furutre må den vokse slik at den får en stamme som kan holde trekrona oppe. Men samtidig må stammen ikke være så stiv at den knekker i sterk vind. Det er ikke så enkelt når de ikke har muskler til å stikke fra vær og vind.
Lengdevekst
Planter har avgrensete vekstsoner som normalt finnes i skudd og rotspiss.  I vekstsonen er det celler som deler seg livlig. De gir opphav til  celler som strekker seg i lengde og presser delingssonen foran seg, slik  at den alltid er i spissen. Etter strekkingen spesialiserer cellene  seg. Noen blir for eksempel til rørformede celler som skal sørge for  transport i planten, mens andre blir anlegg for knopper og sideskudd.  Dersom  stengelspissen blir kuttet av,  stopper veksten i dette skuddet.  Hos mange planter vil dette fremme vekst av sideskudd, som har sine  egne delingssoner i spissen. Hvorfor vokser likevel gresset i  gressplenen etter at det har blitt kuttet? Grunnen er at gress  har  vekstsoner i leddknutene på stengelen. Derfor vil gresset kunne vokse  selv om skuddspissen er kuttet av.
Transport hos frøplanter – ledningsstrenger
En sukkerert kan bli over to meter lang. Alle cellene, selv de i toppen,  bruker vann som er tatt opp fra bakken gjennom røttene. Og tilsvarende  må cellene i rota bli tilført sukker som er produsert i de grønne  bladdelene. Planta må altså kunne frakte og fordele stoffer til ulike  deler av plantekroppen. Fellesbetegnelsen for denne infrastrukturen er  ledningsstrenger. Ledningsstrengene består av vedvev og silvev.  Ledningsstrenger kan beskrives som hovedveier i ei plante. Grovt sett  kan vi si at hovedveien opp i ei plante er via vedvevet, mens veien ned  til røttene og til andre 
ikke-grønne deler går via silvevet. 
Vedvev – transport av vann og mineraler
Transport av vann og mineraler skjer i vedvevet. Vedvevet består av  langstrakte, døde celler som danner rør fra rota og oppover i planten.  Det eneste som gjenstår av vedcellene er celleveggen, som ofte er  forsterket med lignin. At vedrørcellene er uten celleinnhold gir en mye  raskere transport enn om de hadde hatt cellemembran og cytoplasma. Flere  ulike krefter virker sammen og gjør det mulig for trær å frakte store  mengder vann uten å bruke mye energi.
Silvev – transport av fotosynteseprodukter 
Transporten av fotosynteseprodukter foregår i silvevet til planten.  Silvevet består av  silrørceller og følgeceller. Silrørscellene danner  også langstrakte rør, men til forskjell fra vedcellene har de  cellemembran og cytoplasma innenfor celleveggen. Stoffene blir aktivt  flyttet over i silrørene før de blir fraktet til mottaksstedet hvor de  aktivt fraktes ut av silrørene. For eksempel blir det fraktet sukker til  røttene for bruk i celleånding eller for lagring. Væsken i silrørene  kalles ofte for sevje, og dersom du har smakt på det, så forstår du  hvorfor det har konsistens og smak som sukkervann.
Organisering av ledningstrenger
Ledningsstrengene er ulikt organisert hos enfrøbladete og tofrøbladete  planter. De tofrøbladete plantene har ledningsstrengene plassert i en  sirkel i ytterkanten av stengeltverrsnittet. Plasseringen av  ledningsstrengene er gunstig for å gi stivhet til stengelen.
Hver ledningsstreng har vedvevet plassert inn mot sentrum og silvevet  utover. De to vevene er atskilt av et vekstlag. I vekstlaget skjer  celledeling som kan gi opphav til nye silrør- og vedrørsceller.  Dette  gir mulighet for at stengelen/stammen vokser i tykkelse ved det som  kalles sekundær tykkelsesvekst. 
Enfrøbladete planter har ledningsstrenger spredt i stengelen. De  enfrøbladete tilhører en utviklingsgrein som har mistet evnen til  sekundær tykkelsesvekst. Det antas at de opprinnelige enfrøbladete var  sump- eller vannplanter. Det kan hende at den spredte plasseringen av  ledningsstrenger var den mest gunstige løsningen i vann, siden mye av  stengelen ellers besto av svært lett luftvev. Luftvevet er vev som  fungerer som et nettverk av luftkanaler og gir rot og rotstokk luft fra  bladene på oversiden av vannet. Ledningsstrenger spredt rundt i  stengelen kunne hindre at luftvevet klappet sammen. Selv om mange  grupper enfrøbladete i ettertid har etablert seg på land, så har de  beholdt dette trekket. Mange av de enfrøbladete, som for eksempel  agaver, aloer og en god del gras, er også tilpasset svært tørre forhold.  Palmer har en slags treformet vekst, men de sliter med tapet av  muligheten for sekundær tykkelsesvekst.
Nakenfrøede planter har ledningsstrengene organisert som de tofrøbladete. Men vedrørscellene heter her trakeider og er litt lengre og spissere i enden enn hos dekkfrøede.
Årringer 
Mange flerårige planter kan vokse i tykkelse, de har sekundær  tykkelsesvekst. Dette skjer ved at det blir produsert nye  ledningsstrenger utenpå de gamle. Vedrørene avsettes innover, men på  utsiden av de eksisterende vedrørene. Dette presser  vekstlaget og  silvevet utover. Dermed øker stengelen/stammen i tykkelse. Silrørene har  en levetid på to-tre år før de slutter å fungere.
Årringer består av en lys og en mørk del. Den lyse delen dannes om våren og består av celler som har en større diameter enn cellene fra den mørkere sommerveden. Om vinteren blir det ikke dannet nytt ledningsvev.
Stammen
En stamme består av bark og ved med et tynt vekstlag mellom. Barken  verner mot tørke, mekanisk skade og angrep fra andre organismer. Barken  er satt inn med korkstoff som er ugjennomtrengelig for luft og vann. I  den indre delen av  barken er det bastfibre/celler og silrør.
Veden består i hovedsak av vedrør, som er innsatt med lignin. Det er årsaken til at ved ikke råtner så lett som for eksempel blader. I eldre stammer er det bare aktivitet i det ytterste laget av vedrør, gjerne kalt splinten. Vedrørene i den indre delen av veden, malmen, har vanligvis ikke transportoppgave lenger. Rørene er ofte tilstoppet av harpiks og andre stoffer som hindrer at det indre av veden blir angrepet av bakterier eller sopp og dermed råtner. Harpiks (resin) er en ikke-flytende blanding av terpener, fenylpropanoider og gummistoffer som stivner i kontakt med luft. Planter skiller ut dette ofte ved såring på stammen eller greiner. Rav er forsteinet fossil harpiks.
Selv om de eldste vedrørene ikke er nyttige i transporten, er de med på å stive opp stammen. De er ofte de mest verdsatt delene av veden når det blir lagd trevirke. For eksempel blir vinduskarmer helst lagd av kjerneved fordi den er langt mer holdbar enn den ytre og lysere veden.