Grønne gleder – om vårt naturlige og kulturelle forhold til natur

Vi skal lete lenge, og trolig forgjeves, etter personer som er mot natur. Tvert i mot har det blitt en sentral del av den norske mytologien om oss selv; vi dyrker fortsatt myten om villmarkslandet Norge og at vår nasjonale identitet er tett knyttet opp mot skisporene etter Nansen.

Grønn glede glad-gutt-i-skogen

Det er ikke mange erklærte urbanister her til lands, men selv disse søker parkene og det grønne. Paradoksalt nok vil mange fremheve nettopp det som ikke er bebyggelse som byens beste side. Hva hadde for eksempel Oslo vært uten marka, fjorden, Frognerparken, og de mange andre grønne oasene – som riktignok krymper år for år. Et hovedproblem er at verdien på bynært grøntareal er så høy at det kreves sterk rygg for å motstå presset både fra private og offentlige aktører til å forsyne seg litt her og litt der. Dette understrekes av det faktum at 4500 mål av Oslos grønne områder, tilsvarende 20 slottsparker, er nedbygd i løpet av de siste 12 år. Noe av grunnen til dette er en ensidig fokus på arealets økonomiske verdi, og en oppfatning om at det grønne representerer en arealmessig salderingspost, en slags arealkrevende luksus uten noen substansiell verdi. Det er en fatal feilslutning, fatal både fordi en nedbygging i praksis er irreversibel og fordi konsekvensene på sikt er så store.

Mennesket har i løpet av ytterst få generasjoner, ofte fra en generasjon til neste, gått fra en fysisk aktiv tilværelse i grønne omgivelser til et liv foran ulike skjermer i grå omgivelser.  En stor og stadig økende del av verdens befolkning har i dag aldri sett stjernehimmelen, aldri vært utenfor byen. Tilsynelatende går det greit, vi tilpasser oss det meste. Det er også slik at det folk ikke kjenner til, kan de heller ikke savne. Det betyr imidlertid ikke at det ikke ville beriket livet dersom muligheten for denne opplevelsen var til stede.

Det grønne, enten det er selveste villmarka eller hageflekken, har stor betydning for oss, og større enn vi egentlig aner. Og hvorfor er de så viktige? Og hva vet vi egentlig sikkert om dette? Ganske mye faktisk. En ting er natur som arena for fysisk aktivitet. Det behøver ikke sies mye om dette fordi det er så åpenbart. Parkene og de bynære markene myldrer av mennesker som oppsøker den fysiske utfordringen som hverdagen ikke lenger byr på. Og vi blir glade av det grønne, ikke bare i øyeblikkets endorfinrus for den som trener der, men også som et generelt velvære og økt livskvalitet. Denne psykiske effekten, betydningen for den mentale folkehelsen, er mindre påaktet. Kanskje fordi den ikke er så enkel å forklare, men også dette har – som så mye annet – en hormonell bakgrunn. Økte nivåer av ”velværehormoner” og redusert nivå av stresshormoner. Det positive ved natur dreier seg åpenbart også i stor grad om fravær av støy og stress, oaser i en ørken av krav og tidspress.  Det er etter hvert mange studier som dokumenterer dette.

For eksempel: En svensk undersøkelse fra 2002 viste en klar sammenheng mellom hvor ofte personer oppsøkte grøntareal og hvor plaget de var av stressrelatert sykdommer. Mer opphold i det grønne ga mindre stress. Jo nærmere vi bor grøntareal, desto oftere oppsøker vi det. De som bor nær et grønt område bruker det i gjennomsnitt 3–4 ganger i uken, mens personer, som bor mer enn ca. 800 m fra et grønt område i snitt oppsøker det grønne bare en gang per uke. En nederlandsk undersøkelse viste nylig at det var klar sammenheng mellom antallet grøntområder i et boligområde og beboernes selvopplevde stressnivå. Mange parker i boligområdet betydde mindre stress. Undersøkelsen viste også at et sammenhengende system av mindre parker er viktigere for byboeres helse enn én stor sentral park. En amerikansk undersøkelse viste at 2/3 av eldre brukere av grøntareal er fysisk aktive i forbindelse med opphold i det grønne, og de som bruker disse arealene har gjennomgående bedre helse og livskvalitet.

Pioneren på dette området, psykolog og landskapsarkitekt Roger Ulrich, utførte flere forsøk hvor pasienter postoperativt hadde utsikt enten til trær eller en murvegg. De med utsikt til trær hadde ikke bare mindre behov for smertestillende, de ga også jevnt over inntrykk av å være mer fornøyde og de ble utskrevet tidligere. De rent fysiologiske effekter er klare: redusert nivå av stresshormoner, redusert blodtrykk og økt  livskvalitet. Tilsvarende studier av andre pasientgrupper viste også at utsyn til natur ga mindre angst og mer følelse av harmoni når de fikk se på natur og landskap enten gjennom vinduer eller ved bilder. Ulrich fant også at ikke bare er naturinntrykk emosjonelt stimulerende og helsebringende, de øker også kreativitet og læreevne. Siden er det kommet til en rekke studier – også her til lands – som bekrefter både den fysiske og psykiske betydningen av tilgang til det grønne – altså kan natur gi en formidabel folkehelsegevinst. Grønt miljø har også en annen økonomisk side som skyldes at natur gir trivsel som gir økt arbeidsinnsats og økt produktivitet. Det finnes god dokumentasjon på mindre sykefravær og mer fornøyde arbeidere ved tilgang til grøntareal, og gradvis er denne erkjennelsen også i ferd med å vinne innsikt hos arkitekter og byplanleggere. Det finnes også veldig konkrete eksempler på betalingsvillighet for å oppnå naturkontakt: boligpriser reflekterer attraktivitet, og utsikt, fred, nærhet til det grønne er de faktorer som driver priser opp, slik det grå, uskjønne og innestengte drar i andre retning.

Poenget er ikke en prektig misjonering for det friske livet der ute i forhold til kafeen, det er nå engang i det urbane de aller fleste av oss tilbringer det meste av tilværelsen. Det det handler om er rett og slett å åpne for denne dimensjonen ved livet, og jo tidligere desto bedre. Naturglede er medfødt, den må bare gis muligheter for utfoldelse. Natur er en gedigen gratisresept på velvære. Noe av dette er nok grunnleggende biologisk betinget, men det er også klart at vi, spesielt her til lands, har dyrket friluftsliv og natur som endel av den nasjonal identitet. Det er helt klart at mye av våre dype følelser for natur, som lykkefølelsen på fjelltoppen, velbehaget ved stillheten, gleden over det urørte, at alt dette også er kulturelt betinget.

Det finnes forbausende mange barn og unge som aldri virkelig har sett stjernehimmelen.  Når de så får stå der i mørket, oppleve den funklende himmelen over seg og oppleve den svimlende følelsen av storhet samtidig som vi selv er uendelig liten i kosmos, da har vi åpent en dør på gløtt. Og det finnes knapt noe mer takknemlig enn å ta et barn med ut i mangfoldet i det grønne for å se det store i det lille. Det er så, når de blir 12, får de fleste andre interesser, og det er greit. De har fått ”et glimt av herligheten ”som man engang sa på Sørlandet, riktignok om en mindre konkret herlighet, og dette gjør at mange vender tilbake. Det er en berikelse av livet som alle bør få anledning til å oppleve. Og, et viktig poeng til slutt: den som har fått denne dype naturgleden, får også et tilsvarende ønske om å bevare den slik at også de som kommer etter oss skal få tilgang til den samme kilden til glede og sjelefred.

Noen relevante kilder
Kaplan, R. & Kaplan, S. 1989. The experience of nature. A physiological perspective. Cambridge University Press, New York.
Kellert, Stephen.R. 2005. Building for Life. Designing and understanding the human-nature connection. Island Press, Washington.
Laumann, Karin. 2004. Restorative and stress-reducing effects of natural environments : experiencal, behavioural and cardiovascular indices. Dr. avhandling, Universitetet i Bergen
Pretty, Jules. 2006. How Nature Contributes to Mental and Physical Health. I: Pretty, Jules (Red). Environment. Vol. 3. SAGE Publications, London.
Ulrich, Roger 1986. Human response to vegetation and landscapes. Landscape and Urban Planning 13: 29-44.

 

Er bakgrunnsstoff for