Naturens mange arenaer for medvirkning i barnehagen

Å legge til rette for medvirkning i barnehagen er en utfordring. Det er en balansegang mellom hva barna skal få medvirke til, hva de ansatte legger opp til og hvilke rammer som ligger til grunn. Mangfoldet i naturen gir mange muligheter for medvirkning hvis det gis rom for det. Det legger grunnlag for nye oppdagelser, lek og læring.

Publisert i tidsskriftet Naturfag 2/16.

 

Se her

Medvirkning som begrep

Medvirkning er et viktig begrep i barnehagen. I barnehagens styringsdokumenter nevnes medvirkning en rekke ganger, både i lov­verk og rammeplan. Til sammenligning nevnes ikke medvirkning i skolens styringsdokumenter i samme grad. Medvirkning for barn i barnehagen bygger på barnekonvensjonens artikkel 12-14, og er blant annet formulert i barnehagelovens §1 og §3: «(…) Barna skal ha rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger» ... «Barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på bar­nehagens daglige virksomhet.» Medvirkning må ikke tolkes som det samme som medbestemmelse. Det kan selvsagt legges opp til at barn får bestemme, men hovedprinsippet ligger i at barn skal kunne påvirke sin hverdag i barnehagen.

Naturen som arena for medvirkning

Naturen representerer en naturlig arena for barns medvirkning, et sted der barns medvirkning er en forutsetning for gode opplevelser. Akkurat som i andre aktiviteter i barnehagen, har barna mulighet til å medvirke under planlegging, i gjennomføringen og i etterarbeidet av en tur i naturen. Jeg vil her peke på en del elemen­ter ved selve turen hvor barns medvirkning blir sentral på flere må­ter. Men for at det skal skje, bør noen forutsetninger være på plass. Barn er nysgjerrige og utforsker omgivelsene sine, men barnehagelæreren må bygge opp under nysgjerrigheten, slik at den ikke bare holdes ved like, men utvikles videre. En tur i skogen kan være et eldorado for barn hvis de får tid og rom til å utforske.

Et viktig prinsipp er at turen er et mål i seg selv. Mange haster kanskje litt for fort frem fra A til B og mister et hav av muligheter for utforskning. På veien fra barnehagen til den faste bålplassen tilbyr naturen en mengde av opplevelser og utfordringer, både kroppslige og naturfaglige. Hvis barn får tid, bruker de sansene og utforsker naturen. Pinner og kongler plukkes, de finner frosk, insekter, mose og blomster, og de kommer gjerne med begeistrede utbrudd som «Se her!» og «Kom og se!». Barna befinner seg da i det Fischer og Madsen1 kaller opplevelsesfasen. Opplevelsesfasen er den første av tre oppmerksomhetsfaser som barna ofte går igjennom når de er på tur: opplevelsesfasen, undersøkelsesfasen og refleksjonsfasen. De opplever mye og ønsker andres kontakt når de har funnet noe interessant. Den neste fasen er undersøkelses­fasen. Her undersøker barna det de har funnet, enten alene eller sammen med andre barn og voksne. På en tur veksler gjerne barna mellom disse to fasene flere ganger.

Personalets rolle

Personalets rolle er viktig. Ofte kan voksne bli litt vel ivrige og komme med en del faktaopplysninger. Det er viktig at de voksne deltar i begeistringen og er medundrende sammen med barna. Å buse ut med fakta kan ofte sette en stopper for undring og opp­levelser. Å følge opp med åpne spørsmål som bygger opp under nysgjerrigheten er en bedre inngang og kan være med på å drive prosessen videre. Det er selvsagt en balansegang her. Barn som spør om navn på noe i naturen, ønsker gjerne et konkret svar og bør få det. En annen måte å forlenge prosessen og undringen rundt et fenomen er å ha med litt utstyr som samlepose, lupe og pinsett slik at utforskingen kan fortsette etter at selve turen er avsluttet.

I noen tilfeller opptrer den siste fasen som kalles refleksjonsfasen. Etter at barna har opplevd mye i naturen, og grublet litt over det de har sett, melder behovet for å forstå sammenhenger og vite noe mer seg hos barna. Nøkkelen for de voksne ligger her i barns spørsmål om det de har opplevd. Spørsmålene vil da dreie seg mer om prosesser enn begreper, men er ofte fortsatt konkrete. Her ligger mulighetene åpne for den gode gjensidige samtalen som i litte­raturen omtales som «Sustained Shared Thinking»2. Hovedprin­sippet er at barn og barnehagelærer sammen konstruerer ideer og ferdigheter, og at de begge kommuniserer på samme nivå og med samme mål for samtalen. I barnehagen er det barns egne indre­motiverte aktiviteter som gjør at barn holder fokus over tid. Barn må være interesserte for å få utbytte av et opplegg. Lærerstyrte opplegg fra barnehagelærerens side, som ikke er fundamenterte i barns opplevelser, kan virke uinteressante for mange barn. Får barn medvirke ut fra sine interesser, vil læringspotensialet være mye større. Ofte kan det bare være snakk om litt tilrettelegging fra barnehagelærerens side. Naturen selv vil gi læringsmuligheten, men samtidig er voksennærværet viktig.

Naturen som lærings- og danningsarena

Uten tid til barns medvirkning på tur i naturen, blir det vanske­lig å oppnå disse ulike oppmerksomhetsfasene, som hver for seg representerer et utgangspunkt for læring på barns premisser. Det at barn er ute og oppdager naturen og gleder og undrer seg over alt det de finner og ser, er en viktig verdi i seg selv. Samtidig øker læringspotensialet med en nærværende voksen. Det å gi barn tid og frihet til å oppleve elementene rundt seg er viktig for den indremotiverte uformelle læringen som skjer naturlig. Barnet er den første pedagog, barnehagelæreren er den andre pedagog og natu­ren er den tredje pedagog. For barnehagelæreren finnes det både enkle og utfordrende elementer å forholde seg til. Tilretteleggin­gen av turen er det enkle. Planlegge sammen med barna, sette av god tid til selve turen, observere hva barna gjør og involvere seg når barna finner noe interessant. Utfordringen er ofte de pedago­giske og didaktiske valgene barnehagelæreren kommer opp i, hvor det kreves naturfaglig kunnskap og kunnskap om å møte barna på det nivået de er. Å tolke barns spørsmål for å finne ut om det er konkrete begreper de søker eller om det er kunnskap om prosesser i naturen er ikke alltid like enkelt, men veldig viktig. Ikke bare byg­ger det opp under barns læring, men det inngår også i barns dan­ningsprosess. I rammeplanen kapittel 2 står det: «Å møte barns spørsmål og undring på en yrkesetisk forsvarlig måte legger grunnen for barnets medvirkning». Videre står det: «Danning og medvirkning kan ses som gjensidige prosesser. Slik kan barn få et positivt forhold til seg selv og egen læringsprosess».

Barn lærer sammen med andre barn, men er også avhengig av kompetente voksne som kan ta tak i barns refleksjoner og ta dem videre. Sammen påvirker barna hverandre i en lærings- og danningsprosess. Ofte blir ett eller flere av funnene på en tur et tema som det jobbes med videre i barnehagen over tid. Slike tema kan da ofte inngå i barns lek, men også i samlingsstunder, musikk, kunst og drama. Å gi barna tid til å utforske er etter min mening det mest grunn­leggende for gode turer i naturen. Medvirkning må ikke føre til passive voksne, men voksne som er aktive og interesserte og som involverer seg på barnas premisser. Med tid og rom for barns med­virkning, ligger forholdene til rette for undring, lek og læring i na­turen.

 

1Fischer U. og Madsen, B.L. (2002). Se her! Om barns oppmerksomhet og førskolelære­rens rolle. Oslo: Pedagogisk forum

2Siraj-Blatchford, I. and Sylva, K. (2004). Researching pedagogy in English pre-schools. British Educational Research Association. 30(5) 713-730