Leddyrene – en innføring med vekt på insekter og edderkoppdyr

Leddyrene er en suksessfull dyregruppe og utgjør ca 80 % av alle dyrearter som er beskrevet. Til leddyrene tilhører insekter, edderkoppdyr, krepsdyr, tusenbein og skolopendere. Her er en innføring i denne viktige dyregruppen.

LibellerParringAMH

Leddyr

Leddyrene er en suksessfull dyregruppe og utgjør ca 80 % av alle dyrearter som er beskrevet. Leddyr er virvelløse dyr og har en oppbygning som er helt forskjellig fra virveldyr som for eksempel pattedyr, fugler, amfibier, krypdyr og fisk. Tar vi tak i oss mennesker som eksempel, har vi et hardt skjelett som indre bygning og en mykere del utenpå av muskler, organer og sener. Hos leddyrene er dette omvendt. Her er dyret omgitt av et ytre skjelett av ulik tykkelse og den har de myke delene inni. Dette skjelettet består av kutikula som er et meget sterkt materiale som er motstandsdyktig mot mye ytre påkjenninger. Leddyrene har som navnet tilsier ledd eller segmenter i kroppen og i beina. Hvordan dette er inndelt varierer fra gruppe til gruppe, som du finner beskrivelser av under.

Leddyrenes systematikk

Leddyrene hører inn under dyreriket. Under ser du hvordan systematikken er videre hos leddyrene. Dette er et ryddig hierarki som setter alt inn i et system. Det er også gitt eksempler på vanlige leddyr for noen av gruppene. I vedlegg 1 (pdf oppe til høyre) kan du se den samme systematikken med inndeling ned til orden (noen klasser er utelatt).

Rekke leddyr (Arthropoda)

Underrekke krepsdyr (Crustacea)

  Klasse Bladfotinger (Branchiopoda) Eks Vannlopper (Daphnia) i ferskvann

  Klasse: Maxillopoda

    Underklasse: Muslingkreps

    Underklasse: Hoppekreps Eks Hoppekreps (Cyclops) i ferskvann

    Underklasse: Rankefotinger Eks Rur som lever i havet

    Underklasse: Fiskelus

  Klasse: Storkreps (Malacostraca). Eks Skrukketroll som tilhører ordenen isopoder. Reke, Hummer, Ferskvannskreps og krabber tilhører orden tifotkreps

Underrekke: Uniramia

  Klasse: Ekte tusenbein

  Klasse: Skolopendere

  Klasse: Insekter

Underrekke: Chelicerata

  Klasse: Edderkoppdyr. Eks Her utgjør Edderkopper, vevkjerringer, midd og skorpioner hver sine ordner.

En kort innføring i morfologi (bygning) hos viktige grupper

Hvis vi ser på antall arter og individer, kan vi generelt og litt forenklet si at krepsdyr har erobret havområdene og insektene har erobret landområdene på kloden vår. I ferskvann finner vi mye av både insekter og krepsdyr. I tillegg til insekter og krepsdyr har vi andre grupper som også gjør krav på leveområder. Dette er tusenbein, skolopendere og edderkoppdyr. Under følger en enkel oversikt over de ulike kjennetegnene ved viktige grupper av leddyr. 

Krepsdyr

Krepsdyrene er leddyr med hode, mellomkropp (thorax) og bakkropp (abdomen). Hode og mellomkropp kan hos noen krepsdyr være sammenvokst. Krepsdyr har to par antenner og et antall gjeller. De har mange bein, som oftest på alle ledd bort sett fra første og siste, og de har ulike funksjoner (gripe/svømme). Krabber, reker, hummer og skrukketroll er krepsdyr.

Tusenbein

En kan si at tusenbein er skjematiske og gode for å illustrere hva et leddyr er. Her er det mange ledd som har en gjentakelse hva gjelder form og funksjon. De fleste har et rundt kroppstverrsnitt med hode og mangeleddet kropp. På den leddete kroppen har den ett par bein på 2., 3. og 4. kroppsledd. Resten av kroppsleddene har to par bein. De er planteetere og spiser planterøtter, råtnende planterester, morkent tre og alger.

Tverrsnitt av et tusenbein Tverrsnitt av et tusenbein

Skolopendere

Skolopendere er rovdyr som i bygning ligner litt på tusenbeinet. Tusenbein er gjerne trege, mens skolopenderne er raske, gjerne nattaktive glupske rovdyr. Skolopendere har en flattrykt kropp og beina stikker ut fra dyrets sider, i motsetning til tusenbein som har en rund kropp og beina under kroppen. Hos skolopenderne er første beinpar omdannet til en klo med giftkjertler. Resten av kroppsleddene har ett beinpar hver. Mange av skolopenderne har også annenhver kort og langt kroppsledd.

Tverrsnitt av en skolopender Tverrsnitt av en skolopender  

Insekter

Insekter kjenner vi igjen ved at de har tredelt kropp, tre par bein og to par vinger (vinger kan mangle på en del insekter). De tre kroppsdelene består av: Hode (cephalon), forkropp/bryst (thorax) og bakkropp (abdomen). Siden insekter er et leddyr så består disse kroppsdelene av ulike ledd. Hodet er sammensatt av seks kroppsledd som har vokst sammen. Forkroppen består av tre ledd. Hvert av disse leddene har ett beinpar, og ledd to og tre har i utgangspunktet ett par vinger hver. Bakkroppen består av elleve ledd og her ligger det meste av organene til dyret.

Hode (cephalon)

På hode sitter munndeler, antenner og øyne. Munndelene kan være bitende, stikke-/sugemunn. Antennene kan ha ulik utforming etter hvilke spesialisering insektet har, fra enkle pisklignende til fjær-/ og kølleformete. Øynene består av et par fasettøyne og et varierende antall lysfølsomme punktøyne.

Mellomkropp (thorax)

På mellomkroppen er det ett par bein pr kroppsledd (tre par). Beina har ulik utforming ut fra tilpasninger til miljøet insektet lever i. Det kan være løpebein, gravebein, hoppebein og svømmebein. På de to bakerste leddene sitter det ett par vinger på hvert ledd. I utgangspunktet har alle insekter vinger, men det er noen varianter. Noen insekter kaster vingene når de ikke lenger har bruk for dem, og noen insekter har ikke vinger i det hele tatt. Noen insekter har fått omdannet det ene vingeparet til dekkvinger. Det vil si harde skall som ligger over de tynnere flyvevingene. Dette gjelder for eksempel billene. En orden insekter som heter tovinger (Diptera: Di – to, ptera – vinger) har fått det bakerste vingeparet tilbakedannet til to svingkøller som vibrerer i samme frekvens som vingene. Disse fungerer som et balanseorgan og gjør at mange av insektene i denne gruppen er gode flyvere. Eksempel er fluer og blomsterfluer.

Bakkropp (abdomen)

I bakkroppen sitter det meste av organsystemet til insektet. Her finner vi også hoveddelen av respirasjonssystemet, men dette strekker seg også gjennom hele dyret. Insekter tar ikke opp og transporterer oksygen via blod som hos mennesket. De har et adskilt blodsystem og oksygen-/ventilasjonssystem. Det vil si at næringsstoffer transporteres via insektblod (hemolymfe) og oksygen transporteres via et kanalsystem som strekker seg igjennom hele dyret. I siden på hvert ledd er det et luftehull som luft trekkes inn gjennom og fordeles rundt i dyret. I tillegg til å frakte oksygen inn og karbondioksid ut, fungerer også dette systemet som kjølesystem. Vingemuskler produserer veldig mye varme som må kanaliseres vekk. Ta gjerne en titt på bakkroppen til en veps og se at den går ut og inn for å pumpe frisk kjølig luft inn i dyret og varm oksygenfattig luft ut.

Insektenes utviklingsstadier:

Insekter deles systematisk inn etter blant annet hvordan de utvikler seg fra egg til voksent individ. Det er tre ulike utviklingsmønstre: Ametabol utvikling (direkte utvikling), hemimetabol utvikling (ufullstendig forvandling) og holometabol utvikling (fullstendig forvandling). For at et insekt skal kunne vokse, må det skifte huden/skallet. Ved hudskifte sprekker den gamle huden opp og ny myk hud kommer til syne under. Insektet blåser seg opp for å bli større enn forrige gang og huden størkner. Insektet beholder denne størrelsen til neste hudskifte. Det hender at vi finner denne huden, noe som vitner om et nylig hudskifte.

Insekter med ametabol utvikling tilhører de mer primitive urinsektene og her ligner larvestadiet etter klekking mye på voksenstadiet (imago). Egg à larve à voksen (imago). Det eneste som skjer er vekst og kjønnsmodning. Eksempler er spretthaler og børstehaler. 

Hemimetabole insekter har etter klekking ulike nymfestadier nymfestadier før den til slutt blir voksen. Her ligner nymfene på de voksne, men enkelte deler av dyret som for eksempel vinger er ikke utviklet. Utviklingen blir som dette: Egg à 1. nymfestadie à 2. nymfestadie à n. nymfestadie à voksen (imago). Eksempler her er teger, døgnfluer og gresshopper.

Nymfestadier hos hemimetbole insekter Nymfestadier hos hemimetbole insekter

Holometabole insekter gjennomgår det som kalles en fullstendig forvandling. Det som er typisk for disse insektene er at de har et puppestadium. Et velkjent eksempel her er sommerfugler som følger dette mønsteret: Eggà larve à puppe à voksen (imago). I larvestadiet spiser og vokser larven seg stor og gjør seg klar til å forpuppe seg. Når den er klar spinner den et skall rundt seg som stivner. Noen blir helt harde, mens andre er mykere og bevegelige. I puppen forvandles larven til et ferdig voksent individ. Et kjennetegn på denne utviklingen er at larven ikke ligner på det voksne individet på noe måte. Eksempler her er biller, tovinger, årevinger (veps) og sommerfugler.

Ulike pupper hos holometabole insekter Ulike pupper hos holometabole insekter

Edderkoppdyr                     

Edderkoppdyrene deles inn i tre grupper: Edderkopper, vevkjerringer og midd. Felles for disse er at de har fire par bein og mangler vinger. Det er derfor greit å skille edderkoppdyr fra insektene ved å telle antall bein.

Edderkopper

Edderkopper består av to kroppsdeler: forkropp og bakkropp. Forkroppen har en hodedel med punktøyne og munndeler forbundet med giftkjertler. Videre er det fire par bein. Bakkroppen har det meste av organene og spinnkjertler som lager edderkoppens silketråder gjennom spinnvortene. Denne silketråden er meget sterk, og bare noen får tråder tåler å fange opp et byttedyr som flyr meget raskt inn i et edderkoppnett. Silketråden er interessant å forske på i forbindelse med å lage skuddsikre vester o.l.

Vevkjerringer                                 

Hos vevkjerringer er alle beina strekt veldig ut. Typisk er at kroppen er liten og forholdsvis rund og de har veldig lange bein i forhold til kroppen. I motsetning til edderkoppene, har vevkjerringer bare en kropp med en liten forhøyning (tårn) på fremre del som har noen punktøyne. Vevkjerringer har ikke spinnkjertler og heller ikke giftkjertler.

Midd

Midd har også bare en kroppsdel og er i utgangspunktet veldig små, nesten alle er mindre enn 2mm. Det finnes ulike typer midd, både rovmidd, planteetere, nedbrytere og blodsugende former. I Norge er skogflått blitt kjent som en av de blodsugende artene og som spreder av en bakteriesykdom som heter Lyme borreliose og som kommer fra en bakterie som heter Borrelia. Den er også vektor  for skogflåttencefalit, en virussykdom som kommer fra et TBE-virus. Et annet eksempel på midd som kan gjøre en del skade er skabbmidd. På 1990-tallet var det lave bestander av rev på grunn av angrep fra reveskabbmidd. Midd lever tallrikt i jord og i vegetasjon. De fins i både ferskvann og saltvann, og det er i Norge trolig opp mot 3000 ikke beskrevne arter.